Min egen historie.

 Jeg er født i Karlsøy kommune. Min far var kjøpmann og ordfører i denne lille fisker- og småbruker kommunen. Sammen med presten, læreren, legen og lensmannen bygdas elite.

Min mor hadde polio mens hun var gravid med meg. Dette har nok preget meg senere i livet. Som liten var jeg da også innadvendt og meget stille. Ikke særlig fink til noe som helst, men følte nok kravet fra far og familie om å bli til noe.

14 år gammel besluttet far og mor at slitet i Karlsøy var nok og flyttet familien via Målselv til Modum. Flyttingen tok to år.

De to årene var bortkastet for meg og 16 år gammel flyttet jeg på hybel på Hadeland for å ta realskolen. Da bestemte jeg meg for å lykkes med skolen og fikk gode karakterer.

18 år gammel med ferskt vitnemål fra statsrealskolen viste jeg lite om hva jeg ville med livet. Tok jobb i Oslo på et kjent laboratorium, gikk på handelsskole om kvelden, ble lei og tok sommerjobb på Amerikalinjen. Det var i 1965. Tiden til sjøs overbeviste meg om at jeg måtte ha mer utdanning. Søkte på gymnaset i Hokksund, kom inn og fikk en god eksamen i 1968. Søkte på Bedriftsøkonomisk Institutt og kom direkte inn og avsluttet med en god eksamen i 1971.

På gymnaset ble jeg oppmerksom på tre saker. Kommunikasjonsproblemer (jeg kunne ikke det engelskmennene kaller small talk), hodepine og angst. Ingen av delene ville jeg ta alvorlig, jeg bare fortsatte som om intet hadde skjedd.

I 1970 giftet jeg med Reidunn. Vi har fått to barn, har hatt våre utfordringer og har arbeidet oss igjennom dem. Reidunn har vært en strålende person for meg, utfylt meg på mange områder. Siden 1988 har vi arbeidet sammen med SilvaMetoden og som instruktører siden 1991. Vi holder de fleste kursene sammen. Synes vi utgjør et godt team. Dette samarbeidet har vært viktig for oss begge i vår egenutvikling. Dersom det er noe jeg skulle ønske meg annerledes så er det å ha brukt mer tid på barna mens de var små. Visst mer om hvor viktig det var å gi barn positive tilbakemeldinger.

Utdanningen min gav meg en 25 år lang lederkarriere. Fra økonomi, via salg til topplederstillinger. Gjennom 20 av disse årene fikk mine tre ”små problemer” lov til å utvikle seg til store problemer. Samtidig så jeg på det slik at ved å ta stadig større utfordringer kunne jeg kanskje løse problemene mine. Bare et halvt års tid etter at jeg begynte i arbeidslivet, fikk jeg min første lederstilling. Jobbene ble større, mer omfattende og utfordrende, krevde stadig mer av meg. Jeg har helt siden skoledagene hatt en slags indre motor som har gjort at jeg har tatt ansvar og ledelse, både i privat- og arbeidslivet.

I 1988 deltok jeg tilfeldigvis på mitt første kurs i SilvaMetoden. Jeg lærte alle teknikkene og hvordan endre bevissthetstilstand. Å endre bevissthetstilstand betyr å endre hjernens primære frekvens fra våken tilstand og med beta frekvenser til alfa / theta frekvenser som produseres av den indre delen av hjernen og gir meg tilgang på min indre bevissthet. Denne delen av hjernen har et hovedansvar for initiativ og følelser. Her har jeg også lettere tilgang på programmene i hjernen min og jeg kan benytte metodikken til å forsterke mine gode programmer, redusere eller fjerne mine begrensninger og ikke minst utvikle talentene mine. Fra dette indre bevissthetsnivået har jeg også bedre tilgang til kreativiteten, telepatien og klarsynet mitt. Den ubevisste delen av bevisstheten min, når hjernen produserer delta frekvenser, får jeg tilgang til via drømmene mine og den spesielle teknikken vi kaller vannglassteknikken.

Hodepinen min fra gymnaset hadde i 1988 utviklet seg til daglig hodepine og nærmest ukentlig migrene. På kurset lærte jeg teknikker for å redusere / kvitte meg med hodepinen / migrenen. Jeg startet umiddelbart med å bruke teknikkene og fikk resultater ganske fort. Det hele virket slik at anfallene ikke ble riktig så kraftige og det ble gradvis lengre mellom dem. Etter fire måneder var jeg sikker på at dette problemet skulle jeg kvitte meg med. Det tok imidlertid nesten to år til før problemet var løst. Jeg har senere ikke hatt verken hodepine eller migrene. Erfaringene med denne teknikken og at metoden utvikler tenkeevnen var nok det som fikk meg til å bli instruktør i SilvaMetoden.

Angst har også vært en del av livet mitt. Jeg merket det allerede på gymnaset når jeg skulle lese høyt i klassen, når jeg skulle holde russetalen og lignende situasjoner. I studietiden ble jeg mer og mer tilbakeholden med å stille spørsmål under forelesningene fordi jeg da lett havnet i en situasjon der jeg måtte begrunne ting og det kunne skape angstanfall. Når jeg startet i arbeidslivet og ble leder fikk jeg prestasjonsangst fra tid til annen. Angst for ikke å være god nok, angst for ikke å makte oppgavene, prestasjonsangst. Til slutt fikk jeg et nervøs sammenbrudd på et styremøte der jeg skulle fremlegge en komplisert sak.

Til tross for at jeg lykkes på mange områder og fikk stadig større oppgaver og hadde en positiv karriere så ble jeg ikke kvitt angsten min. Først etter at jeg deltok på kurset i SilvaMetoden fikk jeg effektive verktøy til å arbeide med den. I dag er problemet nesten helt borte, jeg er blitt gladere, ikke så bekymret og har et mye bedre liv.

En to, tre år etter at jeg deltok på kurset i SilvaMetoden ble bevisstheten på mitt kommunikasjonsproblem helt tydelig. Jeg hadde på mange måter lært meg til å leve med meg selv som jeg var. Det ville jeg ikke lenger, jeg ville endre også på denne siden av meg selv. Jeg brukte flere av teknikkene i programmet til formålet og i dag har vi sågar en egen teknikk som hjelper mennesker til å endre begrensende tankemønster. Kommunikasjon er viktig både i dagliglivet og profesjonelt. I dag kan jeg med letthet kommunisere med andre.  Havner ikke lenger i de rare tilbakeholdne situasjonene som jeg gjorde før.

Hodepine / migrene, angst og kommunikasjonsproblemer kan fort gå ut over selvbildet og selvtilliten. Det at jeg lykkes i jobbene min og hadde en progresjon i karrieren gjorde nok sitt til at selvtilliten holdt seg relativt god opp gjennom årene. Jeg kan nok komme i tvil om meg selv også i dag, lure på om jeg gjør rett, tvile på om jeg kommer til å lykkes, men jeg blir ikke lenger hengende i disse følelsene av å ikke strekke til. Blir vi mennesker det mister vi egen motor og vi klarer ikke tenke klart, troen på egne resurser svikter.

SilvaMetoden har også gitt meg mot til å gjøre de forandringene jeg har gjort i livet mitt. Avslutte min karriere i næringslivet for å bli instruktør i SilvaMetoden. Satse hele mitt liv på denne fantastiske kunnskapen som en liten mann i en liten by i Texas forsket frem. Mot til å flytte på landet, et lite småbruk, der naturen lærer meg hvor viktig det er at alt som lever fungere i harmoni med hverandre. Planter, dyr og mennesker kan ikke eksistere på denne planeten uten hverandre. Og mange, mange andre holdningsendringer som også krevde stort mot og som førte til de store synlige forandringene.

Jeg har arbeidet som instruktør for SilvaMetoden siden 1989. De første årene på deltid, siden 1992 på heltid. Fram til 1999 hadde dansken Ole Iversen ansvaret og rettighetene til SilvaMetoden i Norge. Siden den gang har jeg fungert som leder for SilvaMetoden i Norge. Først og fremst er det fantastisk å holde et kurs i SilvaMetoden. Å se og oppleve responsen fra deltakerne, motta alle tilbakemeldingene og de gode resultatene, se hvordan deltakerne vokser gjennom kurset, se at de plutselig ser muligheter i stedet for begrensninger er rett og slett strålende.

Det har også vært en stor glede å arbeide med SilvaMetoden gjennom alle disse årene. Selvfølgelig har jeg opplevd både store tilbakeslag og fantastiske fremganger. Begge deler viktige elementer i min egen utvikling og læring.

I dag opplever jeg at det arbeides meget godt i Silva International Inc. i Laredo. José Silva døde i 1999 og barna hans, som fortsetter virksomheten, har hatt en stri tørn med å få selskapet og SilvaMetoden modernisert. Jeg er nå sikker på at de vil lykkes.

Her hjemme opplever jeg at vi også er på rett vei. Dyktige instruktører med integritet er kommet inn i organisasjonen og jeg planlegger mange forandringer, spesielt for meg selv i årene som kommer. Jeg virkelig gleder meg til årene som kommer.

Øystein Aspenes

Januar 2006